Kristendommen dukket opp i den gresk-romerske verden i Middelhavet, på et tidspunkt da han ble kastet ut i en avgrunn av religiøs gjæring. På den tiden var det mange kulter, inkludert kulten av den romerske guder og tilbe gudene til de byer og stater, som inngår i strukturen i Romerriket. Av avgjørende betydning var knyttet til dyrkingen av linjalen. Utbredt type mystiske kulter var dedikert til den ene eller den andre greske gudene. De var flettet sammen med dyrkingen av en bestemt guddom, som ble drept av sine fiender, og da han ble vekket fra de døde. Slike kulter holdes hemmelig for utenforstående, de som kjente hemmeligheten tro at i utøvelsen av slike ritualer, de er involvert i dødsfallet til en guddom, og gjennom hans kommer til livet deres døde få evig liv. En annen tradisjon for religion, Hermeticism, lovet sine støttespillere frigjøring fra skrustikker av kjøtt og evig liv. Kristendom nektet anerkjennelse av de hedenske guder, så vel som hersker. Kristendommen har hatt noen av funksjonene i likhet med mysterial ritualer, men skilte seg vesentlig fra dem - spesielt det faktum at det ikke aktet mytologiske helten, en virkelig historisk person hvis liv og lære har vært gjenstand for tilbedelse og tro. Kristen doktrine og var signifikant forskjellig fra hva vi kunne tilby mystiske kulter. Kristendommen er delvis lånt sin terminologi database av gresk filosofi, men dets mening - troen på at i Kristus det evige Gud ble menneske, led døden på korset og stod opp fra de døde - det hadde ingenting å gjøre med alle tilgjengelige på den tiden innsiktsfulle systemer. Tidlige kristendommen på mange måter skiller seg fra andre religioner, så vel som fra formell tilbedelse, så hans tilhengere overfor den evige forfølgelse av folk flest og myndighetene har satt kristendom er forbudt. Men antallet kristne mangedoblet, og herskerne ta seriøse tiltak for å tvinge dem til å gi avkall på sin tro. Under 3-in. To av de rike - Decius og Valerian hans etterfølger - har gjort alt for å alltid sette en stopper for denne troen. På begynnelsen av 4. århundre begynte Diocletian den bredeste og mest forferdelige av alle forfølgelse av kristne. Men for 5 århundrene som fulgte korsfestelsen av Jesus Kristus, en stor bestand av Romerriket, ikke utenom herskerne blitt kristen. Tre hundre og tolvte år av keiser Konstantin den store ble en kristen, å følge et slikt eksempel 3-th av hans sønner, som senere ble herskere. Forsøk nevø av Konstantin, herskeren av Julian (som ble kalt "The Departed"), klarte ikke å gjenopplive hedenskap. På slutten av det 5. århundre. Kristendommen ble den dominerende religionen i Armenia, oppsto den kristne samfunn i det persiske riket, i India og de germanske folkene på den nordlige grensen av Romerriket. I 1. generasjon kristne var det flere kjente misjonærer, den beste av dem mener de to apostlene Paulus og Peter. De og deres mindre berømte samtidige forkynt kristendommen blant de overveiende gresk-talende befolkningen i hele imperiet. Blant store byer, spre kristendommen til små byer, og derfra - på landsbygda. Blant grunnene som førte også til at flertallet av folket i det romerske imperiet til kristendommen, er følgende: 1) en gradvis nedbrytning og oppløsning av kulturarven, 2) innføringen av kristendommen av Konstantin og hans etterfølgere, og 3) at den kristne tro, folk i alle klasser og etniske grupper er tatt hensyn en, den generelle foreningen og det faktum at denne religionen kan tilpasses spesifikke nasjonale tradisjoner, og 4) den utvetydig forpliktelse til menighetens egen tro og moralske kvaliteter for alle medlemmer, 5) patriotisme, religiøse martyrer.